Behov for revidering av Motorferdselloven

Å være i naturen er for de fleste avgjørende for bolyst og trivsel her i nord. Det å bruke naturen til næringsutøvelse, rekreasjon og opplevelser sitter i ryggmargen hos befolkningen i vår region. I den anledning har Vest-Finnmark Rådet vedtatt en enstemmig uttalelse i sak 19/21, som du kan lese her.

Befolkningen har alltid hatt en utstrakt bruk av utmarka, der bærsanking, innlandsfiske og virke til klær, utstyr og installasjoner har gitt en stor naturkunnskap og et verdensbilde knyttet opp til bruk av naturen i all tid. Dette har også gitt viktige fornybare arbeidsplasser. Utmarksbruk og -høsting er spesielt viktig i distriktene og hos den samiske og kvenske befolkningen.

Rådsleder Marianne S. Næss, ordfører i Hammerfest, er blant de mange som har ferdes på scooter i utmark vinteren 2021. Foto: Privat

Etter Motorferdselloven kom i 1978 har lovverket medført redusert tilgang til naturområder, og gjennom dette har utmarkshøsting og –næring blitt sterkt svekket i nord. Dette vises godt gjennom lovens §4c som fastslår at bærsanking og innlandsfiske ikke regnes som næring, samtidig som dette har vært svært viktig næringsaktivitet og levemåte i nord. En mer lokal forvaltning av bestemmelser etter Motorferdselloven kan være positivt for etablering av nye helårige næringsmuligheter, for eksempel for reiselivsbedrifter i kommunene.

Kommunene har også svært mange som bruker utmarka som rekreasjon, men ikke alle har helse til å gå på bærsanking og ut i fjellet, noe som er en viktig del av trivsel og god folkehelse. Det er ett økende ønske om også å kunne legge til rette for flere slike muligheter i kommunene. Gjennom generasjoner har vi i nord brukt naturen på en så bærekraftig måte at den flere steder fremstår som urørt. Man har vist i praksis hvordan bruk gir beste form for vern: gjennom sanking, fiske og foredling, og fritidsbasert bruk av naturen følger befolkningen med, og tar vare på den naturen vi alle er en del av. Dette sikrer viktig naturkunnskap, og bidrar til fornybare arbeidsplasser og sjølberging i fremtiden. Dette står ofte i sterk konflikt til en moderne naturvernfilosofi, hvor vern betyr å holde mennesker borte fra naturen.

I dag er det slik at det fra og med 5. mai til 30. juni er forbud mot ferdsel i utmark, og dispensasjoner behandles av Statsforvalteren. Dette er en særordning i Finnmark og Nord-Troms. En bedre løsning vil være å la datoen for stenging være bevegelig, da de klimatiske forholdene endrer seg fra år til år. Dette kan håndheves fullt forsvarlig av kommunene, i samråd med reindriften og ulike interesseorganisasjoner som skuterforeninger, bygdelag mv. Kommunene kjenner forholdene i sin kommune bedre enn Statsforvalteren, og står nærmest til å vurdere når et forbud bør starte. Dette vil også bidra til bedre forståelse av regelverket og bedre lokal forankring.

Vest-Finnmark Rådet har flere eksempler på bestemmelser i Motorferdselloven som vi mener bør kunne forvaltes av kommunene i samråd med berørte parter:

  1. Etablering av utmarksløyper i etablerte traseer
  2. Fastsettelse av dato for stans av motorisert ferdsel i utmark (i dag fastsatt til 5. mai)
  3. Lokale tilpasninger i tilknytning til godkjenning av scooterløyper
  4. Lokal forvaltning på områder der andre lovverk har innvirkning på ferdsel i utmark

Kommunene i Vest-Finnmark Rådet ønsker å kunne etablere både barmarksløyper og scooterløyper gjennom reguleringsplanlegging. Når er planprosess er gjennomført vil alle hensyn være ivaretatt, alle fagetater og alle interessenter har fått uttalt seg, og man vil dermed ha et meget godt grunnlag for en forsvarlig og lokal forvaltning av ferdsel i utmarka.

Motorferdselloven må nå bli gjenstand for en ny revidering, der kommunene i større grad får ansvaret for forvaltningen av ferdsel i utmark. På denne måten kan kommunene legge til rette for en bruk av naturen tilpasset de lokale forholdene og de lokale ønskene om bruk av naturen, i et nært samarbeid med de ulike brukergruppene. Samtidig er kommunene klar over det ansvaret som ligger i å hensynta særskilte næringsinteresser, dyr og naturressurser, spesielt i de sårbare periodene, et ansvar som kommunene på ingen måte tar lett på. Vi mener derfor at kommunene, basert på lokale erfaringer og naturforhold i kombinasjon med etablert kunnskap på området, er de beste til å veie interesser opp mot hverandre og ta særlig hensyn til blant annet reindrift og utmarksnæringer, naturmangfold og friluftsliv.

X